SKISMØRING I BIRKEBEINERRENNET

Historikk fra Birkebeinerrennet av Leif Torgersen Axell. Oppdatert t.o.m. 2008.

BirkebeinerrennetI meteorologien benyttes 30-års normalperioder. Disse betrakt­ninger er basert på deltagelse de siste 43 år, og skulle således gi et tilstrekkelig statistisk grunnlag for en del generelle betrakt­ninger. Rennet kan sies å være relativt krevende fra et smør­ningsteknisk synspunkt basert på følgende realiteter:

  1. Det arrangeres i siste halvdel av mars, og da vil solpåvirkningen medføre en merkbar temperaturstigning fra morgentimene og over middagstider, langt sterkere enn om rennet hadde gått f.eks. i midten av januar.
  2. Rennet har store høydeforskjellen, fra 280 m ved start til 880 m på Raufjellet og så ned igjen til ca. 660 m på Kvarstaddammen, for deretter å nå høyeste punkt på 910 m. En vertikal forskjell på 630 m kan svært grovt kalkuleres til en temperatur differanse på 3-4 grader, men det som betyr mest for vårt til­feller er at man først beveger seg fra skogsbeltet, med sin lokale klimatologi, deretter kommer man opp i snaufjellet, der det hersker andre forhold, så ned i skogen igjen, opp i snaufjellet, for til slutt å gå i mål i skog.
  3. Rennet varer for de fleste et sted mellom 3 og 5 timer. Det betyr at løperne kan oppleve at føret påvirkes relativt meget i en ustabil værsituasjon, f.eks. ved frontpassasje. Det kan enkelte år være en klar fordel å starte tidlig, før solen har fått ordentlig «tak». Andre år, med nysnø, har det vært større fart i sporet for senere startende.

Når dette er sagt, må vi med en gang fastslå at en rekke renn har vært «snille» fra et smøringsteknisk synspunkt, og at bare noen få har vært helt det motsatte. Dette fremgår helt tydelig av oppstillingen nedenfor. Det må også sterkt under­strekes at hvis man har vært uheldig med smøringen, er Birkebeinerrennet det rennet der det er lettest å rette opp feilen, fordi her er hjelpen nærmest, nemlig i sekken.

I og med at sekk er obligatorisk, er vi inne på noe vesentlig, nemlig at alterna­tive skismøringer, sammen med klær, er det viktigste å ta med på turen over fjellet. Eksakt hvilke smøringer som skal tas med, er avhengig av dagsaktuelle forhold og hva man har lagt på fra start. Tommelfingerregelen kan imidlertid være:

  • 3-4 voksvarianter, mykere (varmere) enn det man starter med.
  • 2-3 varianter av klister (særlige aktuelt hvis man starter med klister).
  • Kork til utjevning.
  • Skrape (viktig fordi det kan være behov for å fjerne klister).

Noen taktiske råd for opptreden og virksomhet dagen før rennet
På et så tidlig tidspunkt som mulig bør man ha klart for seg hvilket skipar som ønskes brukt i rennet. Usikkerhet i valg av ski, skaper bare uro og forstyrrelser for det som har minst like stor betydning, smøringsvalget. Jeg vil hevde at i dette rennet, som i renn forøvrig, er det bedre at skiene er noen knepp for myke enn for stive, fordi man da ofte i det kritiske området rundt null lettere får feste med en relativ hard voks, mens man på et stivt skipar kanskje må over på en mykere voks, med tilhørende øket risiko for ising.

Hvis mulig, er det selvfølgelig en fordel å ha vært oppe på fjellet og sett sporet, men det er ingen forutsetning. Det viktigste er å få med seg værmeldingene og eventuelt noen rapporter fra løypa. Ut fra dette velges glidvoks, og denne leg­ges på. Festesonen må ikke være for kort. I Birkebeinerrennet, med sine lange, relativt slake motbakker, er det helt vesentlig at man kan gå ledig og rolig, uten måtte «låse» hvert skritt. Når det gjelder valg av glider, har dette de siste 8-9 årene vært svært enkelt: CERA F. Idealområdet til de per-fluorerte alkaner er relativt stort, og hvert år ligger godt innenfor dette. I og med at valg av denne type smørning er kostbar, finnes det også andre produkter med fluorkompo­nenter i lavere prisnivå, som er helt akseptable. Kort kan man si at det er mest å hente ved valg av CERA F når føret er tregt eller vanskelig fra naturens side.

Når glidvoksen er lagt på og midtsonen er pusset med sandpapir, klar til å motta første lag med festesmøring, er det bare å legge seg og glede seg til neste dag. Festsmøringen er rask å legg på, og ikke minst hvis det er snakk om klister, slik at det er liten eller ingen grunn til å gjøre denne jobben dagen i for­veien. Noen ønsker muligens å legge på et lag med grunnvoks (grunnvalla) dagen i forveien, men da må man ha en værmelding som er 99% sikker på at det ikke kommer nedbør dagen derpå.

Jeg har dessverre sett altfor mange, som panisk har lagt på tykke lag av klister dagen i forveien, for så senere på kvelden, preget av nag og uro, møysommelig har fjernet dette. Før de har lagt seg, har de beroliget seg med et nytt klisterlag, som ofte slett ikke har vist seg å være dagens smøring. Jeg er fristet til å nedfelle to lover om bruk av klister:

  1. Hvis du er tvil om det er klisterføre eller voksføre, er det best å velge voks (ev. kombinasjon grunnvoks/tørrvoks). Dette valget er sikrere, jo kaldere det er.
  2. Hvis man har konstatert klisterforhold, avvent pålegging til så nær oppunder start som praktisk mulig. Statistikkene viser at det bare har vært entydige klisterforhold 12-13 ganger de siste 43 årene.

UNDER RENNET - Strategi vedrørende omsmøring
Det vil alltid være et vurderingsspørsmål når man skal stoppe for å justere smø­ringen. Grunnreglen bør være at dersom konkurrentene rundt en ser ut til å kjempe med de samme problemene og at man ikke taper plasser, er det mest taktisk å kjempe seg videre. Eksempelvis kan dette være en situasjon i start­fasen, der man har glatte ski og håper på kaldere forhold lenger oppe, eller det kan være mot slutten der man kommer ned på våt eller fuktig snø etter å ha gått med tørrsmøring hele veien. I 1995-rennet fikk man et eksempel på en vanskelig situasjon: Folk som hadde smurt med klister kom seg godt ut, men etter få kilometer sto de bom fast og ble forbigått av folk som hadde svært bak­glatte ski, som imidlertid ble stadig bedre. Da er det å bite i det sure eplet; fjer­ning av klister og pålegging av voks, jo før jo heller. Et eksempel fra egen erfa­ring, 1968-rennet, med start fra Rena, som må klassifiseres som vanskelig. (Jeg brukte ca. en time lenger tid enn under gode forhold.) Jeg hadde satset på relativt glatte ski fra start, og regnet med gode ski over fjellet. Ovenfor Skramstadsetra skjønte jeg at det ikke ville bli noe vesentlig kaldere innover og la på gul klistervoks, noe jeg ville ha profitert sterkt på hvis jeg hadde hatt det allerede fra start.

Året før, i 1967, hadde jeg imidlertid hatt noe bortimot full klaff i det som må betegnes som det aller vanskeligste i perioden 1965-1995. Det hadde kommet 10-15 cm nysnø uken før rennet. Renndagen var det 2-3 plussgrader på Lysgårdsjordet. Entydig klisterføre var det bare noen få kilometer innover. Det var glatte og vinglete spor. På Sjusjøen lå temperaturen så vidt under null, mens det igjen var plussgrader i Åstadalen. På Raufjellet fikk de sist startende tung, våt, fallende snø. På Skramstadsetra var det igjen varmegrader, og det regnet på Rena. Hva gjør man da? Fiolett klister dekket med fiolett voks, var nok noe bortimot ideelt. Man kom seg ut og opp til Sjøseterlia uten å ha bak­glatte ski. Her måtte de som ikke hadde dekket klisteret med tørrvoks skrape for første gang. Over fjellet gikk det brukbart, selv om gliden nok kunne ha vært noe bedre. Vi må erindre at man befant seg i treskienes tidsalder og hadde festesmøring i full lengde. Uten klister var det håpløst å komme seg opp til Nysetra. De som hadde skrapt bort klister før Sjusjøen, måtte på nytt frem med klisteret, som de bare hadde glede av før nysnøen igjen skapte håpløse og kladdende ski. På Skramstadsetra var det igjen klisterføre, og da var det igjen behov for feste selv om sikkert mange da resignerte totalt, og merket forlengst hadde gått fløyten.

Så over til de flotteste turene, trikkeskinner over fjellet i det fineste føre, for å nevne noen år: 1969, 1970, 1976, 1977, 1985, 1994 og 2008.

De senere års renn:
På grunn av stadig økende deltagerantall har nødvendigvis tiden mellom første og siste pulje ut fra start blitt forlenget. I praksis har dette kunnet medføre at de som har startet klokken 7 eller 8, har gått på tørrvoks, mens de som har startet til slutt, en gang ut på formiddagen, med stadig økende temperatur og solinnstråling, har vært nødt til å bruke klister.


OVERSIKT

1965:
-4/-5°C. Ingen problemer. Grunnvoks + tørrvoks.

1966: -10/-12°C. Vind snø. Ingen problemer. Entydig tørrvoksføre uten slitasje.

1967: Ekstremt vanskelig, som beskrevet ovenfor. Variabelt.

1968: Vanskelig. Tåke. Nullføre. Klistervoks.

1969: Glimrende forhold. Sol. Kuldegrader hele veien.

1970: På nytt meget fine forhold. Lettskyet, pent, kaldt vær.

1971: Vanskelig nullføre. Plussgrader på start, kuldegrader på fjellet.

1972: Godt stabilt klisterføre hele veien. Sol, varmegrader, «påskeforhold».

1973: Noe variabelt klisterføre. Tåke. Ikke egentlig noen store problemer.

1974: Tåke. Lett snøyr. Tørrvoksføre. Noe mildere ned mot Lillehammer.

1975: Sterk vind. Fokksnø. Sol. -2/-5°C. Løse spor, men ikke smørings­problemer.

1976: Nydelig vær. Vindstille. Rekordforhold. -7/-8°C. Ingen problemer.

1977: Skarpt klisterføre. Fint vær. Uten smøringsproblemer.

1978: Meget kaldt. -20°C ved start. Tørrvoksføre.

1979: Ekstremt kaldt. -27°C ved start, stigende utover dagen. Vindstille, klart. Voks.

1980: Noen få minusgrader. Noe fuktig, lavt skydekket. Behov for noe mykere voks en Blå Extra. Stort sett greie forhold, men de fleste fikk glatte ski på slutten.

1981: Regn, tåke, vind og sludd. Slingrete spor. Vanskelig nullføre.

1982: Skarpt føre. 0/-2°C. Noe vekslende forhold, men voks for kuldegrader, supplert med mykere voks for nullføre. Ikke helt enkelt.

1983: Skarpt føre. Gammel grov snø. Ca 0°C. Lett å gå. Klisterføre. Fiolett/Universal. Rekordføre. Ingen problemer.

1984: -18/-19°C. Men så kom mars solen og varmet opp. Nydelig vær og enty­dige klisterforhold.

1985: -15°C på morgenen, men det ble en «solfest». Strålende dag i fjellet. Grunnvoks + tørrvoks.

1986: Rena 0°C. Kvarstaddammen +2°C, Lillehammer +3°C. Tungt, noe vanske­lig føre, men med -2/-3°C i fjellet var det tross alt et relativt stabilt tørrvoksføre.

1987: Nysnø natt til rennet. Løse spor. Lett snøfall, -2/-3°C. Nokså trått.

1988: Gråvær, tåke og vind. Snødrev i fjellet. Tørrvoks for kuldegrader dekket med for nullføre. Et av de vanskeligste renn i perioden.

1989: Så vidt under null på start, stigende utover dagen. Sol, sterk medvind, en del vil nok si det var vanskelig. Brukbart voksalternativ med tørrvoks for kuldegrader, dekket med voks for fuktig snø.

1990: Tungt, gjennomvåt snø, med ekstra sløyfe i fjellet og mål på Sjusjøen. Plussgrader hele veien.

1991: Overskyet, opphold, -2/-3°C; men mildt ned mot Rena. Tørrvoksføre. Glatt på slutten. Likt for alle. (Blå Extra + Fiolett Special)

1992: Kaldt, tørrvoks uten problemer. Mål Sjusjøen.

1993: Pent vær. Greit klister føre.

1994: Lett skyet, -5°C, godt føre og ingen problemer.

1995: En av de tre vanskeligste renn i perioden. Klisterføre og noen varme­grader på start. Det ble imidlertid kaldere etter hvert. De som hadde krefter til å få på glatte ski i starten profitterte strekt på dette resten av løpet, både i fjellet og nedover fra Sjusjøen mot mål. Definitivt ikke klisterføre, men et tørrvoksføre der både lengde og tykkelse på smøringslaget sikkert betød mange plasser på resultatlisten. Hadde dette rennet gått i treski tiden hadde det nok plassert seg enda høyere på lisen over beryktede renn.

1996: -15°C ved start. Stigende temp. Fine spor. Ingen problemer.

1997: -10/-12°C ved start. Skarpt klisterføre. Klister dekket med tørrvoks.

1998: Ingen problemer. Godt under 0°C. Tørrvoks.

1999: Vind. Snødrev i fjellet. Tørrvoks.

2000: Fine forhold. «Myke» tørrvokser.

2001: Fine forhold. Kald morgen, med noe stigende temperatur utover dagen, men kuldegrader. Nydelig vær i fjellet, men noe løse spor på grunn av snøvær dagen i forveien. Typisk VR40-føre.

2002: Bra forhold også dette året. Fint i fjellet. Typisk grunnvoks pluss blått pluss litt mykere tørrvoks på topp, litt avhengig av starttid. Ingen store smøringsproblemer.

2003: Noe tøffere enn de to foregående år. Ca. null grader på start og stigende utover dagen. Klisterføre. Ikke helt gode spor i fjellet. Mulig smøringsvalg var KR20 + KR30 + K22N.

2004: Meget vanskelig. Nullføre med noe lett snøfall. «Sligrespor» i fjellet. Mange folk sto og skrapte klister allerede før Skramstadsetra. Flere av de beste i eliteklassen (som startet tidlig), gikk på «rubb» eller Zero-ski. Utover dagen var nok denne løsning ikke optimal.
Mulig smøringsvalg (som i praksis holdt nokså brukbart hele veien, uten ising): KR20 (syltynt) + K22N (VM-klister), meget tynt, godt dekket med VR60. Kanskje det vanskeligste føret siden det beryktede rennet i 1967.

2005: Kald morgen på Rena. Ned mot -20°C på morgensiden, men stigende utover dagen. Tørrvoksføre, med typisk VG35 + VR30 + VR40, alternativt Blå Extra. Altså, greie forhold for de aller fleste.

2006: Et noe mer besværlig år. -6/-7°C på start, men raskt stigende (kanskje noe raskere enn det «ekspertene» hadde kalkulert med). Mange startet med blandinger rundt VR40 + VR45, men det ble fort for bakglatt utover i puljene. Stoppet selv på Dambua og la på VR60 og kom da greit til mål, men dette var altså et av meget få år hvor jeg har vært nødt til å gå ned i sekken underveis. Tung dag i fjellet for mange.

2007: Renn avlyst på grunn av vind i fjellet. For statistikkens skyld kan det opplyses om at det var greit klisterføre opp fra start. Var blant dem som i hvert fall kom til Skramsatdsetra på KR20 + K22N, dekket med VR45, før vi fikk beskjed om å skli ned igjen.

2008: Kan bare beskrives som drømmeforhold. Etter en noe variabel fredag med varmegrader og sørpe i gatene på Rena var utsiktene slett ikke de beste. Oppe på fjellet var det noe kjøligere, men typisk nullføre. Heldigvis klarnet det opp, og en kald natt ga klisterforhold for de aller fleste, selv om nok en del av eliten tok seg over på voksblandinger. Rundt -4°C på start, med blanding KR20 + K22N. Skarpt føre hele veien med faste spor og nærmest vindstille og sol i fjellet.

Print
SWIX FOKUS
Swix Vistech® tildeles Merket for God design!
Swix griper tak i den viktige problemstillingen med å bli sett i mørket og belønnes med Merket for God design. Les mer i pressemeldingen: SwixVistech_MerketforGodDesign SwixVistech_MerketforGodDesign 
Swix App problemer
Smøre Appen har vært under oppgradering i høst/tidlig vinter derfor har mange opplevd at den ikke fungerer. Statusen er nå at iOS versjonen er operativ. Den androide versjonen er fortsatt under oppgradering; vi oppdaterer med nye produkter/bilder som tilfredsstiller oppløsningen på androide skjermer. Vi beklager og jobber på spreng med å løse dette så raskt som mulig.


Fantastisk miljøforskningsprosjekt!
Swix tidobler forskningskapasiteten. Les artikkelen i Finansavisen, Lars K_Finansavisen .

(1 / 5) Neste